Et juleevangelium

Det var en gang en jente. Hun var en helt gjennomsnitts jente, blonde musefletter til midt på ryggen, ikke særlig mye mer enn en meter høy, blå øyne og roser i kinnene. Hun gledet seg så veldig til jul! Julen var hennes favoritthøytid, og allerede i august, når hun begynte på skolen, begynte hun å glede seg. Hun hadde en lillesøster som var prikk lik henne, bare noen cm lavere og med noen år mindre erfaring i livet. Jentene pleide å lage julepynt de tok med hjem til moren, og hun hang de opp etterhvert som hun fikk de. På julaften var huset overfylt, og det var nesten ikke plass til å gå rundt juletreet engang! Men de hadde det koselig. Pyntet det hjemmelagde pepperkakehuset, drakk gløgg, var med faren for å finne jultre, lekte ute i snøen, og kom inn igjen med skinnende øyne og knallrøde kinn. På julaften var det fullt av gaver under treet, og den lille familien på fire spiste god mat og pakket opp gavene. Jentene fikk alltid det de ønsket seg.

Men så en høst døde moren. Jenta vår visste ikke når eller hvordan det skjedde, hva som skulle hende videre, og hvordan hun skulle klare seg. Faren hadde blitt sagt opp fra jobben, og i det siste hadde han bare sittet i sofaen og drukket. Moren hadde trippet rundt og prøvd å gjøre det koselig, men vår lille pike hadde flere ganger ligget våken om kvelden og hørt moren gråte bitre tårer etter leggetid.

Den julen ble det ikke like koselig. Første desember kom. Ingen julekalender var hengt opp, ingen adventsstake var klar, og faren var mer drukken en noen gang før. Jenta vår var stor nok til å komme seg opp og på skolen på egen hånd om morgenen, og hun vekket pliktoppfyllende søsteren. Hun dekket frokost, og sammen spiste de to jentene alene om morgenen. Så ryddet og vasket de opp, kledde på seg, tok ranselen over skulderen og gikk hjemmefra hånd i hånd. To små jenter mot det veldige vintermørket ute, uten noen til å hjelpe dem med så mye som et lite stearinlys.

Julaften kom, og ikke noe juletre var hentet, ingen gaver var kjøpt. Til middag spiste jentene våre brødskiver med leverpostei. Faren lå og snorket tungt i stuen. Ingen regninger var betalt, så strømmen og varmen var stengt av. Ingen adventstime i radioen, ingen disney eller askepott på tv. Ingen julekjole, ingen kos.

Faren døde den kvelden.

Dette synes jeg er en helt utrolig vakker historie, men så altfor altfor trist. Midt oppi all denne julegleden tror jeg mange glemmer at det faktisk er mange her i Norge som har det helt forj* i julen, og for mange foreldre handler julen mer om andre ting enn å lage jul for barna. Jeg synes at man skal huske på disse ungene som ikke har noen som bryr seg om dem, ikke får noen kos på julaften i det hele tatt. Faktisk synes jeg at når man leser dette innlegget skal man ta ett minutts stillhet for barna som har mistet, mister eller kommer til å miste foreldre på julaften eller i løpet av jula, alle barna som blir voksne altfor fort, for alt ansvaret legges på dem. Alle barn av rusmisbrukere. Som en slags julegave til dem. Selv om de ikke vet det. Dette problemet må gjøres noe med, og jeg tror man kan komme langt med å bare huske på dem, tenke på disse barna i blant. For bak enhver handling ligger en veltenkt tanke.

Husk det <3